Reisebrev fra Even

Texas Collegiate Disc Golf Championship 2018

Even Sunnanå Nikolaisen

 

27-28 Oktober 2018 var det klart for den syvende utgaven av Texas Collegiate Disc Golf Championships (TCDGC) på «the flying armadillo disc golf course» i San Marcos, Tx. Her kommer universiteter fra hele Texas for å konkurrere om 2 plasser til National Collegiate Disc Golf Championships (NCDGC) Championship flight, mens 3 til 5 plass blir kvalifisert for First flight i samme turnering. Etter dag 1 vil feltet bli delt i to der 1-4 plass spiller om finaleplassene og 5-8 spiller om den siste kvalifiseringsplassen for «first flight»

På forhånd var det satt av midler i Tech Disc Golf Club (TDGC) til deltagelse, reise og opphold for 8 personer. To uker ble satt av til uttak som ble spilt på to forskjellige baner i Lubbock, Texas og for min del var svært turbulent og nervepirrende. Første banen er teknisk med mye skog, kratt (kaktus) og gjørme. Med tidlig start og lite søvn så gikk jeg på en solid smell da hode og arm ikke ville samarbeide. Runden endte på +15 og jeg var langt nede på listen. Etter lunsj på McDonalds så ga neste bane gode muligheter for å få ut litt frustrasjon. Denne er åpen med hull på gjennomsnitt 100m. Frustrasjonen gikk rett mot kurven og jeg var tilbake i topp 8 med en runde på +2. Uken etterpå sikret jeg plassen på laget under putte og innspills vurdering. Jeg satt 25 av 30 putter innenfor sirkelen og landet 28 av 30 innspill i sirkelen fra 30m og 50m. Dermed var plassen sikret for min del og lagets president delte det utvalgte i 2 grupper basert på PDGA rating og uttaksprestasjoner. Lagene ble som følger:

TDGC Red

TDGC Black

Jack Helgerson Ray De Leon
Jarred Mellinger James Blanton
Darrin Wilder Christian Sanchez
Blake Collins Even Nikolaisen

 

Fredag 26 Oktober var det tid for avreise og i en overfylt 7 seter ble det svært sosialt for den 6 timer lange turen til San Marcos (rett utenfor Dallas, Tx). Ved ankomst dro vi rett til banen for å inspisere samt prøvespille foran helgens konkurranse. Banen er en 18 hulls privat disk golf bane som blir drevet og vedlikeholdt av grunneier. I tillegg er det en kort nybegynnerbane (alle hull par 2) der en ofte kunne høre entusiastiske «fuck yeah» fra personer som får en hyggelig førstegangsopplevelse med en bane som prioriterte «grow the sport» mottoet.

Konkurransebanen «The Flying Armadillo» er en godt vedlikeholdt par 57 som er ganske forskjellig fra hva vi opplever i Trondheim. Fairway er relativt åpen, men havnet disken din utenfor så er det flaks om du finner den igjen. Trær og busker var veldig tett og i de fleste tilfeller så kom disken aldri ned (Mcpro Roc 3 og Mvp Octane RIP). Tett vegetasjon er jo en del av sporten, men andre uforutsette problemer oppstod når en leter etter disken eller heldigvis fant den. I tett amerikansk vegetasjon så er det innbyggere av helt andre størrelser og farlighetsgrader enn hva vi har i Norge. Når fokuset er på bakken og i tretopper, var det enkelt å overse hva som var rett foran nesen din. Spindelvev og edderkopper av den giftige sorten på opp mot 7 cm er majestetisk på avstand, ikke fullt så mye når den gjenkjennelige følelsen av spindelvev treffer deg og dere er ansikt til ansikt.

Hvis disken havnet i et tre så fant jeg fort ut hvorfor amerikanere konsekvent står på avstand og kaster stein for å få disken ned. Er treet tynt så må det enkleste være å riste i treet for å få disken ned. Det var det kun en Normann som gjorde en gang og ble umiddelbart stor tilhenger av å kaste stein.

Med forhåndsreglene godt etablert var det på tide å angripe banen samt legge slagplan for valg av kast og disk. Hele helgen var det så si perfekt vær, med rolig vind og +25⁰.

 

Banen

Bildene under viser kurvplassering i rød runding fra tee og med nærbilde av. Bilder uten rødpil så er bildet tatt i direkte linje fra tee til kurv. Rød pil indikerer diskens flyve retning eller posisjon av tee box (rød tekst) i forhold til kurv.

Hull 1

Par 3, 305tf (93m), -3m, ingen OB. Fairway heller slakt mot venstre med kaktus og trær langs begge kanter. Kurv henger i kjetting fra et stort tre og beste spill var stor og bred backhand hyzer med fairway driver eller over stabil mid som traff treet og ble liggende.

   

Hull 2

Par 3, 310ft (95m), -5m, ingen OB. Fairway følger et elveleie/liten dal, der en fra tee følger elva parallelt nedover med et stort tre som en må rundt venstresiden. Optimalt er en lav forehand eller sky anhyzer uten fade som glir mot kurvplassering på en 2m forhøyning.

   

Hull 3

Par 3, 225ft (68m), -7m, ingen OB. Rett frem og nedover med fairway som heller mot venstre. Åpen for lav eller høy forhand, samt rett putter/mid. Kurvplassering med store muligheter for rollaway.

   

Hull 4

Par 3, 340ft (103m), +10m, ingen OB. Kurven er rett frem fra tee, men godt beskyttet av en ring med tett vegetasjon ca 5-6m høyt 80m fra tee. Skal en ha birdie så må en enten gå over vegetasjonen eller ha en flaks og gå gjennom (ingen direkte åpen linje).

   

Hull 5

Par 3, 360ft (110m), -2, ingen OB. Kurv er plassert inni en åpning i vegetasjon rett frem, men store trær og lave greiner midt i fairway tvinger deg til å gå med lavt med over stabil disk i den eneste åpne luken til høyre. Å treffe denne luka er eneste mulighet for birdie.

   

Hull 6

Par 3, 190ft (58m), +2m, trippel mando rett over tee box for å hindre tommel. Tunell som svinger mot venstre. Mulighet for backhand hyzer over vegetasjon i en smal luke rett etter mando. Eller gå rett på med over stabil putter/mid og krysse fingrene for null tre kontakt. Tett vegetasjon på begge sider av fairway, med et kick i feil retning så var bogey beste utfall.

   

Hull 7

Par 3, 360ft (110m), -8m, ingen OB. Veldig lik hull 2 med smal fairway som åpner seg litt ved kurv, utformet som en svak backhand turnover. Muligheter for Backhand flex, forehand, turnover med fairwaydriver eller mid (som jeg valgte). Kurv god beskyttet av et tre i front. Birdie muligheter måtte treffe høyreside av sirkelen fra tee eller gå lang.

   

Hull 8

Par 4, 435ft (135m), +10m, OB langs høyre side av fairway (grensen av eiendommen, men egentlig ikke i spill grunnet vegetasjon). Første 40m er 10m oppover og ut av skog før fairway flater ut og svinger mot høyre. Fra tee er det en liten åpning mellom to store trær for flat forhand eller rett backhand som følger bakken. Andre mulighet er å gå med en stor turnover over. Vel ute av skogen så står kurv i et åpent område kun voktet av et stort tre. Kan gå med ny backhand hyzer eller lav forehand/backhand for birdie.

   

Hull 9

Par 3, 395ft (120m), +3m, ingen OB. Tunell 10m foran tee, tvinger frem lave og rett back- eller forehand. Kurv i åpent område rett frem men fremdeles tett vegetasjon på hver side av fairway som fanger opp enhver disk som begynner å turne eller fade for tidlig.

Hull 10

Par 3, 325ft (99m), 0m, mando på høyre side av tee som hindrer backhand hyzer over parkeringsplass. Vegetasjon 15m foran tee som danner en vegg 5m høy med to åpninger. Likevel gikk så si alle med sky anhyzer eller forhand hyzer ut til venstre og over vegetasjonen. Deretter var det bare å krysse fingrene siden kurv er plassert under et massivt tre med et gjerde i front som hindrer alle forsøk i å gå rett på.

   

Hull 11

Par 3, 280ft (85m), -2m, ingen OB. Rett fairway med kurvplassering i en åpning under et tre og tykk vegetasjon bak. Direkte linje til kurv er godt hindret av små trær som tvinger en høy backhand med svak fade.

   

Hull 12

Par 3, 315ft (95m), 0m, ingen OB. Kurvplassering er rett frem fra tee med tett vegetasjon og et stort tre midt i, der det på hver side er formet ut to smale fairways. Det mest populære var en stor hyzer, forhand flex eller tommel for å ta vegetasjonen ut av spill. Den tette vegetasjonen strakte seg ca. 80 m fra tee og kurv var relativt ubeskyttet.

Hull 13

Par 3, 250ft (76m), -7m, ingen OB. Utkast på en liten høyde og kurv midt i en åpning i skogen. Her var det fritt valg, men mest populært med backhand spike hyzer. Måtte bare unngå å gå for bredt da høyresiden inni skogen var full av kaktus og posisjon for neste hulls tee box.

Hull 14

Par 3, 225ft (68m), -6m, ingen OB. Tunell som åpner seg til venstre og favoriserer flat til medium høy forhand. Mulig også med en putter/mid rett frem, men endte ofte med å seile for langt eller fade tidlig inn i tett vegetasjon.

   

Hull 15

Par 3, 150ft (50m), -3m, Trippel mando ved tee for å hindre tommel. Smal gate gjennom skogen og kurv plassert i en skråning med beskyttende trær. Mest populært var en spike hyzer forhand gjennom en liten åpning i trærne rett etter mando.

   

Hull 16

Par 4, 530tf (161m), +7m, OB lang. Smal gate første 30m fra tee ut til en 20m bred fairway som faller fra venstre til høyre og svinger jevnt mot venstre de første 90m av hull lengden. Her er det et plasseringskast som gjelder med å komme seg så langt opp til venstre som mulig og unngå rollaway. Ute i fairwayen er det steinete og ulendt, selv om disken ligger perfekt så er det vanskelig med tilløp. De neste 70m er trang fairway, med mulighet å gå over vegetasjon med spike hyzer eller tommel. Å gå rett frem krever god touch og rett linje.

   

Hull 17

Par 4, 590ft (180m), -3m, ingen OB. Kurv er plassert rett frem fra tee, men fairwayen buer seg først utover mot venstre tar en skarp høyre sving deretter skarp venstre. 40m fremfor tee er et stort tre som gir to muligheter for driven (bildet nede til venstre). Gå flatt under greiner til venstre og følge fairway, eller gå med en stor hyzer til høyre. Denne hyzeren må være lang nok (ca. 100m) for å gå over vegetasjonen å komme inn i der fairwayen kommer tilbake med en høyresving. Om hyzeren finner veien til fairway så er det fremdeles ingen uhindret linje til kurv (bildet under til høyre). Tilfeldige plasserte trær gjør det mest attraktivt med en ny spike hyzer eller prøvelykken på venstrekanten av fairway som er litt mer åpen.

   

Hull 18

Par 3, 205ft (63m), 0m, Trippel mando ved tee for å hindre tommel. OB øy med kurv plassert mot høyre kant av øya. Gå rett til droppsone 15m fra kurv dersom en bommer øya på første forsøk.

   

 

Lørdag 27 oktober

Konkurransen startet med singel runde der hver spiller får 10 poeng per person den er rangert foran på resultatlisten. Dermed blir de 3 beste på laget lagt sammen til en totalsum (dårligste strøket). Dette var den eneste gode nyheten for meg etter singelrunden, da jeg holdt edderkopper og maur mer med selskap i skog og kratt enn følget på kortet. For mye spenning og vilje gjorde at «early release» ble en trend gjennom hele runden og frustrasjon gjorde det ikke bedre. Med en birdie og mer bogey enn par endte jeg på +14. Resten av teamet TDGC Black spilte +2, +4 og +9 gjorde at min score ble droppet og totalt var summen god nok til 5 plass etter første runde. TDGC Red spilte solid og var på delt førsteplass.

Neste runde var dobbel runde med lagkamerat James Blanton. Her spilte vi front 9 med best shot og back 9 med alternating. For back 9 betyr dette at vi bestemmer på forhånd hvem som starter på partalls hull og hvem på oddetall. Etter driven så skal det byttes på å kaste frem til hullet er ferdig og ta score for totalt antall kast. Med en del frustrasjon og en bekymret dobbels partner basert på min prestasjon under singelrunden så har det vist seg om jeg klarer å kanalisere frustrasjon mot kurven og slappe av så er det mulig å spille bra. Resultatet ble -4 og delt førsteplass for oss to. Totalt sett gjorde det ikke store forskjellen da de to andre på TDGC Black spilte +7 og vi fremdeles holdt på 5 plassen. TDGC Red var nå på 2 plass etter dag 1 og dermed det eneste av våre lag som kunne spille om seieren.

Da Solen gikk ned ble det arrangert glow runde i mørket på par 2 banen. For min del ble det mye leting etter Bradley Wiggins (Nova) i busker og kratt. Samtidig som en lyttet etter hyl fra en Yeti som tok seieren.

   
James Blanton og Even Nikolaisen

 

Søndag 28 oktober

Finalen hadde et nytt format og var fokusert på laginnsats. Dette foregår med at laget på fire blir seedet basert på lagkapteinen sin avgjørelse. Laget rangert som nummer 1 etter dag 1, spiller første runde mot laget rangert som nummer 4. Her spiller en 9 hull mot hverandre der personen rangert som nummer 1 på første laget spiller mot nummer 4 på motstanderlaget. Antall kast på hvert hull har ingenting å si, personen med færrest kast på enkelthull vinner et poeng, ved push så blir ingen poeng utdelt. Første til 5 poeng eller for få hull til motstander for å score poeng, så blir seier automatisk utdelt. Jeg vant begge mine matcher og første runde vant mitt team 4-0 deretter 2-2. Tiden var inne for omspill om 5 plassen og den siste kvalifiseringsplassen til NCDGC first flight. Etter 2 hull var en vinner kåret og det gikk til mitt team TDGC Black.

Det store øyeblikket og sensasjonen stod TDGC Red for da de i første finalerunde vant 3-0-1 og deretter 2-1-1 i andre runde og ble direkte Texas Collegiate Disc Golf Champions. 3 av spillerne fikk dermed revansje fra fjorårets 3 plass (da det kun var 1 kvalifiseringsplass).


Tech Disc Golf Club Red

 

Av flere fantastiske diskgolf opplevelser i USA så er dette den absolutt sterkeste. Ingen penger i spill, men kun heder og ære gir en fantastisk atmosfære som oser av lidenskap. Jeg gledet meg hver gang Jay «Yeti» Reading skulle uttale navnet mitt, men hans innsats for arrangementet med å passe på at spillerne alltid hadde kaldt vann, mat og motivasjon var uten sidestykke.

Takk til Trondheim Frisbeeklubb for støtte og introduksjon til diskgolf som gjør at jeg har en felles arena for idrett og interesse ved siden av jobb i Norge og ikke minst i USA. Ser veldig frem til å komme hjem i 2019.

Takk til Tech Disc Golf Club for varm mottakelse og for å være så inkluderende tross alt min korte tid her i Texas. Sist og ikke minst Gratulerer til, Jack Helgerson, Jared Mellinger, Darrin Wilder og Blake Collins (Fra venstre til høyre i bildet over). Lykke til i NCDGC til våren.


Bak fra venstre: Darrin Wilder, Jack Helgerson, Jered Mellinger, Jay Reading, Des Reading, Christian Sanchez,
Even Nikolaisen, Blake Collins. Foran fra venstre: James Blanton og Ray De Leon.